Den skjulte byrden

Den skjulte byrden
Logo: Graphic Designer Eirik Pettersen

fredag 26. august 2022

Martha Nussbaum om emosjoner med vekt på skam og avsky

 


Martha Nussbaum

Martha Nussbaum (pikenavn: Craven) er født i New York 06.mai 1947. Hennes akademiske interesser er særlig innen gresk filosofi, politisk filosofi og etikk. Hennes PhD tok hun i 1975, 28 år gammel, og ble samme år professor ved Harvard University (Massachusetts og USA eldste institusjon innen høyere utdanning). Her underviste hun i filosofi frem til 1984. Da fikk hun et professorat ved Brown University (Rhode Island) og ble her i 10 år før hun flyttet til Chicago og begynte som professor ved University of Chicago i 1995. Hun er nå professor i ”Law and Ethics” ved samme universitet.

Hennes mest kjente bok The Fragility of Goodness (1985), om etikk i gresk filosofi, gjorde henne kjent over store deler av verden innen de humanistiske fagene. Hun jobbet mye sammen med nobelprisvinneren i økonomi Amartya Sen på 1980 tallet. Disse to forsøkte å danne et alternativ til den vanlige oppfatningen av utvikling som sier at all utvikling handler om økonomi og at fattigdom handler om mangel på inntekt. De hevdet at muligheter (eng: capabilities, som for eksempel mulighet til å bli gammel, kunne delta i økonomiske transaksjoner, delta i politisk aktivitet) er en grunnleggende del av utvikling og at fattigdom handler om mangel på muligheter. Som mange andre av hennes arbeider, tar også denne ”mulighet tilnærmingen” et utgangspunkt i aristotelisk filosofi.

Hun har vært forsknings konsulent for World Institutt for Development Economice Research i Helsinki, leder for Committee on International Cooperation og Committee on the Status of Women for The American Philosophical Association, og leder pt denne foreningens Committee for Public Philosophy (hun har også vært president for denne foreningen i en periode). Hun har også vært styremedlem av American Council of the American Academy of Arts and Sciences og styremedlem av American Council of Learned Societies. I 2004 vant hun heder og ære gjennom en pris kalt Assosciation of American University Publishers Professional and Scholarly Book Award for Law. Hun er “æresdoktor” ved 25 ulike universiteter i USA, Canada, Asia og Europa, og blitt tildelt en rekke “ærespriser” fra ulike læresteder verden over. 


 Innledning

Hiding from Humanity (2004) og Upheavals of Thought (2001) er egentlig skrevet for et bredere publikum enn akademiske filosofer og deres studenter. Bøkene er ”gode” å lese.
Noe av det som gjør disse bøkene interessante er måten som Nussbaum tar opp et tema som hun på indirekte måte har behandlet i tidligere bøker, nemlig emosjonell tenkning. Hun har tidligere forfektet at litteratur appellerer til våre følelser. Litteratur kan for eksempel forårsake at vi føler sympati for enkelt personer og at dette kan ha en positiv moralsk innvirkning på hvordan vi ser på verden. Emosjonell tenkning handler om hvordan emosjoner spiller en rolle som premissleverandør i en tankerekkefølge eller slutning.
Dette skaper et problem for Nussbaums liberale politiske standpunkt. Problemet er at selv om sympatibasert tenkning synes å støtte en liberal overbevisning, er der andre former for emosjonsbasert tenkning som synes å ha en tendens til å lede konklusjoner som er stikk i strid med liberalisme. Et eksempel på dette kan være anti-semittismen som Richard Wagner forfekter i boken Judism in Music (1894), og følelsene som han bygger sitt standpunkt på.
En del følelser[i] bør utsettes for en rasjonell undersøkelse, slik at man følger fornuft og ikke følelser. Dette stemmer imidlertid ikke helt overens med Nussbaums standpunkt om følelsenes etiske posisjon. Hvordan skal man unngå en systematisk  feilkilde som emosjonell tenkning ofte synes å bringe med seg, uten å ta den tradisjonelle konklusjonen om at man skal følge fornuften og ikke følelser? Løsningen som Nussbaum anbefaler i HH og UT er at mens enkelte følelser er gode og verdt å følge, så er enkelte andre ikke det.

Emosjoner og dømmekraft (judgement)
Under Nussbaums moralske og politiske program ligger en teoretisk standpunkt i forhold til hva emosjoner er. Hennes ståsted er en utgave av et ekstremt ”kognitivistisk” posisjon som går helt tilbake til de gamle stoikerne, som fastslo at alle emosjoner er ganske enkelt former for dømmekraft.
I hennes diskusjon av medfølelse, eudaimonia (UT, s.322-327) gir hun et interessant og nærmest overbevisende svar til anti-stoikerne som hevder at man kan ha en relevant dømmekraft uten lidenskap (passion). Hun siterer fra boken Emilie til Rousseau og sier at det å se en persons lidelser, ”uten å føle dem”, er å ikke kjenne dem. Dersom Emilie ser lidelse uten å føle den, blir den ikke en del av hans ”kognitive repertoar slik at den vil påvirke hans handlinger, gi ham motiver og forventninger, og så videre (UT s.323).
En del av betydningen til emosjoner har ligger i det at de forbinder dømmekraft til andre psykologiske funksjoner, noe som ren tankevirksomhet ikke klarer alene.            Men er ikke smerte vi føler på grunn av andres misgjerninger en ”affekt” og ikke dømmekraft? Nussbaum svarer til dette ved å spørre ”hva er denne smerten vi føler?” Smerte er ”om” eller ”rettet mot” personen som lider en misgjerning, og jo mer vi spesifiserer dette, desto mer blir smerte en kognitiv tilstand (UT, s.325-326).
Forskjellen mellom Nussbaum og ikke-kognitivister er ikke så mye en forskjell på hvordan man oppfatter emosjoner, men en forskjell på hvordan dømmekraft er involvert. Nussbaum snakker noen ganger som om enhver intensjonell mental tilstand handler om dømmekraft, og sier at emosjoner er ”verdi ladete intensjonelle holdninger mot objekter” (UT, s.79). Det sterkest argumentet jeg har mot denne ekstreme form for kognitivisme er at jeg kan ha en emosjon uten en tilhørende dømmekraft. Ta for eksempel mine følelser mot edderkopper. Selv om jeg vet at edderkopper ikke er farlige, trekker jeg hånden min bort når den berører en. Min dømmekraft sier at edderkoppen er ikke farlig, men allikevel er jeg redd for edderkopper. Nussbaum forklarer dette ved at ”emosjoner kan ofte være irrasjonelle fordi de ikke passer til deres objekter” (UT, s.279). Hun bruker faktisk et helt kapittel i UT for å overvinne dette problemet. For å klare dette bruker hun en psykoanalytisk perspektiv for menneskelig utvikling. Hun bruker også samme perspektiv i HH.

Psykoanalyse
Avgjørende for Nussbaums psykoanalytiske beskrivelse av menneskelig utvikling er en idé uttrykt hos Freud i hans berømte formulering: ”Hans majestet barnet” (UT, s.192). Hun fastholder at så snart barnet forstår at dens omsorgsperson er et uavhengig vesen, med verdier og hensikter som er annerledes enn det å tilfredsstille barnets behov ”føler barnet at denne atskillelsen skaper en voldsom sinne” (UT, s.210). Dette skaper en ”ambivalens krise” hos barnet og er kilde til mange ”onde” følelser som sjalusi og misunnelse.
Dette sinne er også kilde til det Nussbaum kaller ”primitiv” skam, en følelse som oppstår når barnet forstår at det ikke er omnipotent, men faktisk avhengig av andre” (HH, s.183). Dette er også når skyld begynner å utvikle seg. Barnet begynner å forstå at det finnes ”onde” sider av en selv. Barnet reagerer med en strategi for å ”viske ut alle onde sider med gode sider, skadelige handlinger med kjærlige handlinger… Dermed oppstår det hos barnet en idé og rettferdighet og reparasjon”. (UT, s. 215)

”Krigen” mot skam
Nussbaum kjemper mot særlig en form for skam, som hun kaller ”primitiv” skam. Hun sier at denne skammen er nært knyttet til den infantile narsissismen, hvor man ønsker å være en omnipotent hersker over andre. Det er følelsen vi får når vi oppdager at vi ikke har ubegrenset med makt eller er perfekte. Hun bruker ”primitiv” skam i et resonnement som er ment til å avlegalisere en sosial mekanisme som er basert på skam, nemlig stigmatisering av ulike grupper av mennesker som manglende på en eller annen måte, sette dem i kontrast til sin egen gruppe, og det å ta ens egen gruppe som standard for normalitet.
Vårt motiv for å gjøre dette, hevder hun, er vår ”primitive” skam: ”…vi savner den lykksalige enheten med våre mødre som vi hadde før vi ble tydelige individer, og søker derfor en surrogat lykksalighet…ved å gå inn i den normalegruppen”  (HH, s.219), Nussbaum argumenterer også mot andre (ikke primitive) former for skam. Kjernen i denne argumentasjonen er hennes refleksjoner over en annen emosjon som tjener noen av de samme funksjonene – nemlig skyld, og hun hevder at skyld er en overlegen emosjon til skam.
Forskjellen mellom skyld og skam er at skyld fokuserer på handlingen og trenger ikke omfatte hele personen ved å se på hele personen som totalt ubrukelig. Skyld, sier hun, er en form for sinne man retter mot seg selv og er en respons på skade. Dermed er skyld, til forskjell fra skam, koblet til en anerkjennelse av andres rettigheter. Skyld sikter mot konstruktive resultater, som for eksempel å gjenopprette relasjoner med personer som er blitt skadelidende ved å gjøre ting rett igjen, mens skam sikter mot en ”narsissistisk gjenoppretting av den omnipotente verden” (HH, s. 207). I dette siste sitatet gjør Nussbaum noe hun ofte gjør i HH og UT, nemlig å snakke om ”primitiv” skam som om alle former for skam generelt var samme form for skam. Det synes mer nøyaktig og rettferdig å si at mens skyld er fokusert mot handlingsforløp, er skam fokusert på å endre hva slags person man er. Skyld er ofte slik at når man gjør noe som er galt, så kan man gjøre noe med det, nemlig å unngå å gjøre noe galt. Du kan også unngå skyld ved å gjøre godt igjen det man har begått av skade. Nussbaum sier at ”skyld er mye bedre enn skam, fordi den kan gjøres godt igjen” (UT, s.216). Men når du føler skam, er veien man må gå å bli en annen person. Hvor skal man da begynne? Det finnes ingen klar handlingsforløp man kan bruke for å få til dette. Videre er det slik at siden skam gir deg en mindreverdighetsfølelse, så vil du kunne undervurdere dine muligheter for å kunne oppnå noe som helst, for ikke å snakke en tilsynelatende uoverkommelig oppgave å bli en annen slags person. Skam synes å være selvutslettende.
Et viktig fokus som Nussbaum har er å motstå en tendens i nyere tid i lovgivningen: det å dømme lovbrytere til ”shaming” straff, slik som den en fullkjører kan bli dømt til, nemlig det å kjøre rundt med et klistremerke på støtfangeren i ett år som sier at man har kjørt i fylla (DUI - Driven Under Influence), eller at en person tatt for å ha urinert på et offentlig sted må skrubbe fortauet med en tannbørste, eller å måtte gå med en T-skjorte hvor det står hvilken forbrytelse man har begått. Hun gir 5 grunner for å avskaffe en slik praksis
1.”Shaming” straff, til forskjell fra fengselsstraff, vil uunngåelig være i strid med menneskelig verdighet og også være i strid med statens ansvar for å gi alle borgere et ”sosial grunnlag for selvrespekt” (HH, s.283).
2 Slike tiltak er i all hovedsak gjengaktig straff, på lik linje med steining og det å bruke gapestokk.
3.De er ikke pålitelige. Det er stor sannsynlighet for at straffen vil kunne ramme feil person eller være enten for hard eller for mild i forhold til ugjerningen.
4.Det fungerer ikke som straffe oppgjør, dvs at når straffen er ferdig da er man helt ferdig med ugjerningen og straffen, fordi de som utsettes for skammens ydmykelser ofte blir mer frastøtt fra fellessskapet enn før. 
5.Tilslutt har man problemet med ”nett utvidelsen”. Når en straffe reform er introdusert som et alternativ til fengsling for korte fengselsstraffer, er det alltid en viss motstand i det å praktisere dette alternativet til personer som burde ha vært i fengsel, slik at man ender opp med å bruke alternativet mot personer som ellers hadde fått tilsyn eller ikke fått straff i det hele tatt (pga manglende ressurser). Resultatet blir en ikke planlagt opptrapping at statelig kontroll over befolkningen.
Det faktum at skam berører så dypt spørsmål om menneskers verdighet stiller et stort spørsmål ved statens bruk av skam som straffeform overfor utvalgte grupper av befolkningen. Dette bringer oss til et større spørsmål om verdien av skam i seg selv. Skam er gradvis siden anti-skam motkulturen på 1960 tallet blitt en mindre og mindre del av vårt samfunn. Midt på 1980 tallet kom Madonna med den kjente replikken ”I have no shame”, og hun er siden blitt symbolet på det å være uberørt av denne avskylige følelsen. Dersom vi ønsker å vite hvordan en verden uten skam, en verden med ubegrenset selv-utfoldelse, ville se ut, er det ikke vanskelig lenger å få et inntrykk av det. Man behøver bare å skru på TV’en og se på såkalt ”reality” programmene. Men er dette en verden vi ønsker oss? Nussbaum sier selvfølgelig ikke i sin kamp mot skam at vi skal være skamløse. Men dette betyr at hennes refleksjoner på dette feltet er radikalt utilstrekkelige.
Jeg tror ikke det er mulig å komme unna det faktum at en person som psykologisk sett mangler disposisjon og kapasitet for å føle skam ville være en skamløs person, og det anses å være negativt å være skamløst. Og siden det er negativt å være skamløst, da må det være noe positivt ved skam. Dette perspektivet mangler hos Nussbaum. Hennes diskusjon om skam i HH gir assosiasjoner til en forsvarsadvokat som fremhever kun en side i saken. Hennes diskusjon har stor verdi, man bare dersom den er balansert med hva som kan sies på den andre siden. Skam kan eksempelvis være et instrument for sosial, i stedet for juridisk eller politisk kontroll. Skam fører til en oppmuntring til konformitet med dem man deler sosiale normer. Skam kan oppstå når sosiale bånd blir truet, og derfor vi en skamfølelse kunne nettopp virke forebyggende mot handlinger som truer sosiale bånd.  Skyld er mye mer individualistisk enn skam. Det er ofte en sak hvor privat personer anvender sine egne regler for oppførsel på egne handlinger. Allikevel synes Nussbaums sterkeste motstand mot skam nettopp å være dette sosiale aspektet. Det hun kjemper mest mot er stigmatisering av andre grupper, som ofte fører til an atskillelse av ”dem” fra ”oss” og at man dermed ser ned på dem. Dersom vi ble kvitt denne sosiale funksjonen, ville det lede oss til to mulige løsinger for å regulere individuelle handlinger
1,En altomfattende individualisme representert ved skyld
2,Statlig inngrep ved bruk av makt 
Dette ville føre til en form for kaos hvor resultatet ville blitt mer politi. Resultatet ville antagelig blitt en verden som er mindre fri enn den vi lever i i dag. Nussbaum sier at det er et ”grunnleggende mål for ethvert anstendig samfunn å beskytte sine borgerer mot skam og stigmatisering ved å anvende loven” (HH, s.282). Staten burde altså arbeide for å forby handlinger som fører til at mennesker føler skam, og samtidig gi dem ting som det ville føle skam over å ikke ha. Det at staten bør forby voldtekt og overgrep og bekjempe ledighet er generelt lite kontroversielle ideer. Men det dypere spørsmålet om emosjoner, og spesielt en emosjon som skam, kan i seg selv være en tilstrekkelig begrunnelse for statlig innblanding, som involverer makt i en eller annen form. 
Det faktum at folk er redd for noe, er ikke grunn for lovforbud, og i flg Nussbaum er skam mindre rasjonell enn frykt og nærmere tilknyttet med manglende troverdighet i den menneskelige natur. Hvorfor skulle da, hvis dette er sant, skam være begrunnelse for berettigelser som skal håndheves av staten?

Krigen mot avsky
Nussbaum hevder at det å føle avsky mot en selv er lite konstruktivt, det er ikke en ”hjelpsom holdning å ha til seg selv” (HH, s.106). Det er to tilleggsgrunner som er viktige, Den ene kan kalles et psykoanalytisk argument, dvs at ”roten til avsky er egentlig ”primitiv” skam, en uvillighet mot å bli et trengende dyr” (UT, s.221). Den andre er basert på hennes påstand om at avsky synes å være typisk for mer intense former for uliberale holdninger mot våre medmennesker som rasisme, kvinnehat, antisemittism og homofobi. Til sammen vil de to siste argumentene gi ideen om at avsky er noen ganger et forsøk på å skille seg selv fra enkelte grupper og forberede dem på mishandling.
Nussbaums grunnleggende motstand til avsky er at den beveger oss i motsatt retning fra de emosjonene, som kjærlighet og sorg, som ”utvider grensene for selvet og i stedet trekker skarpe kanter rundt selvet” ((UT, s.300).  En av mine informanter bruker begrepet avsky slik for å beskrive sine følelser når hun møter en av sine 5 overgripere. Mannen hun snakker om er hennes bror som begikk seksuelle overgrep mot henne fra hun var 8 år til hun var 19 år.

Linda: Jeg får avsky bare jeg ser ham, jeg så ham i butikken en gang og måtte bare gå ut 
fordi jeg følte så avsky. Jeg hadde lyst til å kaste opp.

Dette er en form for avsky som Nussbaum ikke tar med i sine refleksjoner. Det å føle avsky mot en person som har begått overgrep mot et barn i over mer en 10 år synes her forståelig. Men er det å føle avsky mot seksualforbrytere en uliberal holdning? Er ikke det å ville skille seg fra deres handlinger egentlig både en rasjonell og følelsemessig adekvat handling? På samme måte som ved analysen av skam, synes Nussbaum å være ensidig opptatt av å fremheve bare den ene siden av saken. Hennes diskusjon synes verdifull, men da når begge sider er belyst, dvs både de positive og de negative sidene ved avsky.
Kaare T. Pettersen
Kilder:
Nussbaum, Martha, 2004. Hiding from Humanity. Princeton University Press. (Forkortet HH)
Nussbaum, Martha, 2001. Upheavals of ThoughtOxford University Press. (Forkortet UT)
            

What is shame?

 

Shame[1] is looked upon as one of the most important of all emotions[2] in everyday life and the most important of all of our social emotions. The American sociologist Thomas J. Scheff (2003) argues that this is because shame has more functions than other emotions. Shame is a major component for our conscience, a moral feeling. Shame signalizes a moral transgression even without thoughts and words. Shame comes into being in situations characterized by a threat against inter relational bonds. It signalizes problems in a relationship, the feeling of having failed to live up to ones social and moral standards. Shame plays a part also in how we express, and how we comprehend all of our other emotions. One can be so shameful over all ones emotions that they can be totally suppressed. 
            Still, shame shows itself almost invisibly because of the taboo that arises as a result of denial and silence in our modern society[3]. My starting point for studying shame is to emphasize a social angel, how shame shows itself in social systems. Most definitions of shame put weight on the emotions psychological aspects. How I decide to define shame will be important for how I carry out my study of shame. I start therefore with a discussion of what shame is and end up with a conceptual and operational definition of shame which integrate the self (emotional reactions) and society (social bonds). This will make a basis for the choice of method I use for exploring shame.
            Several forefathers of sociology have made some general formulations around the importance of emotions. Max Weber (1864-1920) wrote that values are the basis for social structures and that all values can be understood as emotional beliefs (1904/2006). Émile Durkheim (1858-1917) used shared emotions in creation of solidarity through the moral society (1897/2006).  Talcott Parsons (1902-1979) lifted emotions forth as a component to our social actions and are emphasized in his classical AGIL pattern (Adaption, Goal attainment, Integration, Latency) (1965). Karl Marx (1818-1883) and Friedrich Engels (1820-1895) involved emotions in the tensions between classes and in the solidarity inside the specific class that is in a conflict or rebellion (1848/2006). All these classical formulations have not contributed to any special new development of knowledge about emotions, because they have only evaluated emotions on a broad basis. General statements about emotions have in many ways very little practical use. Our personal knowledge about emotions through experience are not general, but on the contrary very specific. The above mentions theorists and others that have written about emotions in general have not developed concepts about emotions, they have not explored how emotions actually come forth in everyday life, or collected data on emotions. Their discussions have not given us new knowledge that will give us better insight in the emotions that we share with each other.
            Gershen Kaufman (1989) writes that shame is a taboo in our western society. We relate to studies about shame as though they did not exist. He writes that there are several reasons for this.
            “There is a significant shame about shame, causing it to remain hidden. The cultural 
taboo surrounding human sexuality in an early age is thus matched by an equally pronounced taboo surrounding shame today…Lack of an adequate language with which to accurately perceive, describe, and to bring into meaningful relationship this most elusive of human affects…Without an accurate language of the self, shame slips quickly into the background of awareness…Finally, psychological theorist as well as practitioners have found it both easier and safer to explore “guilty” impulses rather than a “shameful” self.” (p.4)
His thoughts about feeling shame about shame, our relationship to sexuality, lack of an adequate language about shame and self, and that we are inclined to explore guilt instead of shame just because this is an easier task, gives us some explanations to why shame seems to be a taboo in our society today. People feel often shame about shame and therefore risk resistance whenever one refers to it.
            This may make it necessary to establish a new working concept about shame in order to explore it closer. Such a concept, together with a theory and method on emotional/relational processes and structures, might bring forth an understanding of the close bonds between self and society. Shame is precisely an emotion that seems to threaten these bonds.  The American sociologist Thomas Scheff calls this form for social shame for a bonding affect (2003). Scheff is of the opinion that shame must be defined much wider than we usually do today in order to understand the conclusive function that shame has as a social control mechanism.
            The narrowest definitions of shame are found in our ordinary, daily language, in orthodox psychoanalytic theory and in experimental social psychology. The wider definitions are found in qualitative and micro linguistic research and in the ordinary dialects of traditional societies. Among the sociologists who have used a wide definition of shame can be mentioned George Herbert Mead (1863-1931), Charles Horton Cooley (1864-1929) and Erving Goffman (1922-1982). 
            Most languages have a word for everyday, not so serious shame and another word for the more negative and strained form for shame. Scheff (2003) argues that the English language lacks an adequate word for the everyday and not so serious shame. Here are some examples:


disgrace
modesty
Greek
aischyne
adios
Latin
foedus
pudor
French
honte
pudor
Italian
vergogna
pudore
German
Schande
Scham
(Scheff and Retzinger, 1991, p.7)

One way to get by the taboo of shame is to use a somewhat softer and less threatening member of the same family of emotions and do like Goffman (1967/2006) who treats the embarrassment as a key emotion to all social interaction. 
A more social definition of the self can serve as a starting point for a broader definition of shame. This because shame comes into being in the self and strikes the whole self, at the same time shame is social and points outwards towards society. Mead (1934/1967) suggested that the self is a social phenomenon just as much as it is biological. His thoughts about seeing things from the viewpoint of others just as much as from ones own, is central to his social psychology. This way of thinking is of central importance also for Cooley and Goffman. Mead had the need for his idea about taking the viewpoint of the other, so that he could better explain his concept of reflective intelligence. Mead gave little of no attention to shame or other emotions. 
Cooley (1902/2006) writes that both shame and pride comes from seeing oneself from the viewpoint of others. His concept of “the looking-glass self” refers directly to both shame (mortification) and pride. He saw the principle of self-reflection in three steps.
“ …the imagination of our appearance to the other person; the imagination of his 
judgement of that appearance, and some sort of self-feeling, such as pride or 
mortification.” (p.184).
Cooley connected the principle of inter-subjectivity to pride and shame. Sociology and social psychology have valued and often quoted “the looking-glass self”, but have disregarded the part that has to do with pride and shame. Unfortunately, Cooley never came with an explanation of what he meant with pride and shame. Both are very complex emotions. The word shame bears very many negative associations with it, so many that it is a taboo. Cooley seems to be inattentive to this problem.
            Goffman also used the idea that emotions were created through taking the viewpoint of the other, but in much lesser degree than Cooley, and was more concerned with embarrassment than shame. But more than Cooley and very much more than Mead, Goffman showed the connection between embarrassment and taking the viewpoint of the other by showing to a large number of examples. Goffman (1959) uses a figure called “Everyperson” that was desperately worried about his self image in the eyes of others. “Everyperson” always tries to present himself from his best side. Goffman created also the important sociological point about embarrassment, which he meant came from being offended in some way or another, either they were real or not, expected, just a fantasy or without regards to how commonplace they might seem to an outside observer. 
            Sigmund Freud (1856-1939) and Joseph Breuer (1842-1925) gave in their book Studies on Hysteria (1895/2004)shame a central role as cause in psychopathology, but after writing The Interpretation of Dreams (1900/2004) Freud ignored shame in all forms of orthodox formulations. He did this because he made anxiety and guilt into the central emotions in psychoanalytic theory. Erik Erikson (1902-1994) rejected Freud’s belief that guilt was the primary emotion in adults in his book on Childhood and Society (1950/1995). He argued instead that shame was the most important, this because shame involved the whole self and not just ones actions.
            The sociologist and social philosopher Helen Merrel Lynd (1896-1982) evolved this idea from Erikson further in her book On Shame and the Search for Identity (1961/1999). She used concrete examples in order to clarify the idea of shame. She was the first to realize the need for a concept of shame that was clearly defined and which differed from ordinary everyday use. 
            Silvan Tompkins (1911-1991), one of the most influential theorist of 20th-century psychology and is generally considered the founder of modern affective science, made the next step in the direction of a more social definition of shame in his two volume writings of Affect, Imagery, Consciousness (1963/2006). He acknowledged the central position that shame plays in the process of becoming a self. He argued that embarrassment, shame and guilt should be seen as members of the same family of affects. His work has had a tremendous influence on emotion research. Researchers have since carried out hundreds of studies on face expressions that say something about the different emotions. But these studies have contributed little to the knowledge of shame. This is because, firstly, shame has not been seen as a genuine emotion, and secondly, researchers who only use snapshot pictures of face gestures have ignored the verbal and non-verbal contexts of affects. 
            The psychoanalyst Helen Block Lewis (1913-1987) developed an extensive theoretical definition of shame and used an operational definition of shame in her work. She meant that shame depends only on very specific aspects of social relations. This differs from other emotions. She emphasised also the idea that shame was a social emotion, in a bio-psycho-social way. Shame is an instinct, she says, which function is to signalise threats to the social bonds. She suggested that shame is on the outside of our attention. Her theory is built on hundreds of psychoanalysis therapy sessions with patients. She used what is called as the “Gottschalk-Gleser” method, which is a systematic method used for identifying emotions by using transcriptions from recorded conversations. This method implies using long lists of keywords that correlate to specific emotions, like anger, fear, anxiety and shame. Her most important finding was that shame was found in all of the psychotherapy sessions, that patients and therapists very seldom showed direct signs of shame in these conversations, and that there was a relation between shame and anger, where anger seemed to be used to hide shame. Her research and theories on shame can be found in her book called Shame and Guilt in Neurosis (1971). 
            Social psychologists like Rowland S. Miller (1997); June Price Tangney and Ronda L. Dearing (2002); Keith Oatley, Dacher Keltner and Jennifer M. Jenkins (2006), all focus on emotions as experimental variables. Their studies come very close to what sociologist Thomas J. Scheff (1997) call “part/whole analysis”, inspired by the Dutch philosopher Baruch de Spinoza (1632-1677) who argues that people are so complicated that we can only start to understand them by looking at them part by part (i.e. words and gestures) and put this together with the larger whole (i.e. concepts, theories and contexts). None of the these social psychological experimental studies look at the social dimensions of emotions. 
            A first step towards a definition of shame, which makes it possible to treat the emotion in a systematic fashion that satisfy scientific standards, is to use the concept as a name to a class of emotions. Such emotions arise when one gets a negative self image by looking at oneself through the eyes of others, or just by expecting such a reaction. This will include the work of Erving Goffman (1967/2006) with embarrassment. A social definition of shame will be in conflict with ordinary, everyday use of the word, which is narrower, like a form for disgrace. The research done by Helen B. Lewis (1971) has taught us that shame, or the expectation of shame, is a continuous existence of being found in forms most social interactions. 
            Shame is combined with other emotions and creates therefore affects. Disgust and guilt would be two good examples of this. Disgust seems to be an affect of shame and anger, where the anger is pointed outward. Being insulted, one would maybe try to hide ones shame and anger by being aggressive. Guilt seems to have a similar appearance, but with the anger pointed inwards, towards one self.  Guilt serves an important social function by leading one towards doing something right in order to compensate for the wrong one has done. But at the same time, it serves to hide ones shame, this because it focuses on the outgoing actions, ones transgressions and the activities one does to make right ones wrong doings. Guilt does not replace shame, but functions instead as one of many masks that conceal shame. Shame does not go away, it just goes underground.
            If on looks at shame as a large family of emotions, including related word and variations, the most common emotions would be embarrassment, guilt, humiliation and similar emotions like being sky when it is because one feels a treat to a social bond. A social definition of shame must include both the self (emotional reactions) and society (social bonds). If one declares that shame is created by a treat to a social bond, regardless of how small, than a wide range of related words and variations follow with it. Not just embarrassment, being sky and bashful, but every kind of emotion that has to do with ones self-consciousness must be included. Shame comes to being through a treat to a social bond and will therefore be the most important of our social emotions. Shame is the emotion that Émile Durkheim could have described as the social emotion, if he had mentioned such an emotion. 
            Helen B. Lewis (1971) was one of the first to treat shame in an operationally way. Her definition is still useful and applicable for identifying shame. I have made an adapted version of what she sees as characteristic for shame experiences. It is important to remember that the way one positions oneself I relation to the other is always an inferior position.

Tabel 1: Self and “Other” in shame and guilt.
Shame experiences
Self (unable)
“Other”
1. Object of scorn; contempt; ridicule; reduced; little
1. The source of scorn, contempt, ridicule
2. Paralyzed; helpless; passive
2. Laughing; ridiculing, powerful, active
3. Assailed by noxious body stimuli; rage, tears, blushing
3. Appears intact
4. Childish
4. Adult; going away; abandoning
5. Focal in awareness
5. Also focal in awareness
6. Functioning poorly as an agent or perceiver
Divided between imaging self and the “other”
Boundaries permeable; vicarious experience of self and “other,” especially in humiliation
6. Appears intact

Guilt experience
Self (able)
“Other”
1. The source of guilt as well as of pity and concern; regret, remorse (virtue)
1. Injured, needful, suffering, hurt
2. Intact
2. Injured
3. Adult; responsible
3. Dependent, by implication
4. Occupied with guilty acts or thoughts
4. Subject of thought as related to guilt, otherwise “other” need not be involved
5. Functioning silently
5. Nothing comparable to vicarious experiences in shame, humiliation
(Lewis, 1971, p.88)


Tabel 2: Working concept for shame and guilt:

Shame
Guilt
Stimulus
1. Disappointment, defeat or moral transgression
1. Moral transgression

2. Deficiency in self
2. Event, act, thing for which self responsible

3. Involuntary, self unable
3. Voluntary, self able

4. Encounter with “other”
4. Within the self
Extent of libidinal component
1. Specific connection to sex
1. Connection to aggression
Conscious content
1. Painful emotion
1. Affect may or may not be present

2. Autonomic reactions
2. Autonomic reactions less likely

3. Connections to past feelings
3. Fewer connections to past feelings

4. Many variants of shame feelings
Guilt feeling is monotonic

5. Fewer variations of cognitive content (the self)
5. More variations of content – things in the world

6. Identity thoughts
6. No identity thorughts
See Table 1


Position of the self in the field
1. Self passive
1. Self active

2. Self focal in awareness
2.Self not focal in awareness

3. Multiple functions of the self at the same time
3. Self intact, functioning silently

4. Vicarious experience of “others” view of self
4. Pity, concern for “other’s” suffering
Nature and discharge of hostility
1. Humiliated fury
1. Righteous indignation

2. Discharge blocked by guilt and/or love of “other” discharge on self
2. Righteous indignation
Characteristic defences
1. Denial
1. Isolation of affect

2. Repression of ideas
2. Rationalization

3. Affirmation of the self
3. Reaction formation: good deeds or thoughts

4. Affect disorder: depression
4. Thought disorder: obsession and paranoia
(Lewis. 1971, p. 90-91) 
   

Kaare T. Pettersen
References:
Cooley, Charles Horton, [1902] 2006. Human Nature and the Social Order. New Brunswick: 
Transaction Publishers.
Davidson, Richard J., Klaus R. Scherer and H. Hill Goldsmith, 2003. Handbook of Affective 
Sciences. Oxford: Oxford University Press.
Durkheim, Émile [1897] 2006. On Suicide. London: Penguin Books Ltd. 
Erikson, Erik, [1950] 1995. Childhood and Society. Vintage.
Freud, Sigmund, [1900] 2004. The Interpretation of Dreams. Kessinger Publishing Co.
Freud, Sigmund and Joseph Breuer, [1895] 2004. Studies on Hysteria. Middlesex: Penguin 
Books Ltd.
Goffman, Erving [1959] 1990. The Presentation of Everyday Life. London: Penguin Books
Goffman, Erving, [1967] 2006. Interaction Ritual. Essays on Face-to-Face Behavior. New 
Brunswick: Aldine Transaction.
Kaufman, Gershen, 1989. The Psychology of Shame. Theory and Treatment of Shame-Based 
Syndromes. New York: Springer Publishing Company.
Kaufman, Gershen, 1991. Shame. The Power of Caring. Rochester: Schenkman Books Inc.
Kaufman, Gershen og Lev Raphael, 1996. Coming out of Shame. Transforming Gay and 
Lesbian Lives. New York: Doubleday.
Lewis, Helen Block., 1971. Shame and Guilt in Neurosis. New York: International 
Universities Press.
Lynd, Helen M., [1961] 1999. On Shame and the Search for Identity. New York: Science 
Edtitions.
Marx, Karl and Friedrich Engels [1848] 2006. Manifesto of the Communist Party. Cosimo 
Inc.
Mead, George Herbert, [1934] 1967. Mind, Self, & Society. Chicago: The University of  
Chicago Press.
Miller, Rowland S., 1997. Embarrasment: Poiseand Peril in Everyday Life. New York: 
Guilford Press.
Oatley, Keith, Dacher Keltner and Jennifer M. Jenkins, 2006. Understanding Emotions
Blackwell Publishing Ltd.
Parsons, Talcott, 1965. Theories of Society. Simon & Schuster.
Scheff, Thomas J. and Suzanne M. Retzinger, 1991. Emotions and Violence. Shame and Rage 
in Destructive Conflicts. Lexington: Lexington (Reprinted in 2001 by iUniverse). 
Scheff, Thomas J., 2003. Shame in Self and Society, in Symbolic Interaction 2: 239-262.
Tangney, June Price and Ronda L. Dearing, 2002. Shame and Guilt. New York: Guilford 
Press.
Tompkins, Silvan, [1963] 2006. Affect, Imagery, Consciousness. Volume 1 The Positive 
Affects and Volume 2 The Negative Affects. New York: Springer
Weber, Max, [1904] 2006. The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism. Academic 
Internett Publishers Incorporated. 



[1] The Encarta Dictionary defines shame as a negative emotion that combines feelings of dishonour, unworthiness, and embarrassment and offers the following synonyms: disgrace, embarrassment, dishonour, humiliation, indignity, infamy. Pride is here mentioned as an antonym to shame.

[2] The following are working definitions that provide a roadmap to the terrain. There are some partial overlaps among these phenomena, and are not offered as orthogonal constructs. For example, people in certain moods tend to show certain emotions and feelings producing an affective style.
Emotion: refers to a relatively brief episode of coordinated brain, autonomic, and behavioural
changes that facilitate a response to an external and internal event of significance for
the organism.
Feelings: are the subjective representations of emotions. Note that they can reflect any or all of 
the components that constitute emotion.
Mood: typically refers to a diffuse affective state that is often of lower intensity than emotion, 
but considerably longer in duration. Moods are not associated with the patterned 
expressive signs that typically accompany emotion and sometimes occur without 
apparent cause.
Attitudes: are relatively enduring, affectively colour beliefs, preferences, and predispositions 
toward objects or persons.
Affective styles: refers to relatively stable dispositions that bias an individual toward a 
particular emotional quality, emotional dimensions, or mood.
Temperament: refers to particular affective styles that are apparent early in life, and thus may 
be determined by genetic factors.
(Davidson et al, 2003. p. xiii)

[3] Many have written about this in the last decades. I wish to mention here especially Helen Block Lewis (1971) who explored shame over 25 years as part of her practice as a psychoanalytic psychiatrist and the psychologist Gershen Kaufman (1989, 1991 and 1996) who has developed a powerful and multi-dimensional  view of shame.